"En hjelp i hverdagen" : en kvalitativ studie om veiledning mellom spesialpedagog og assistent, hvor veiledningens hovedtema er spesialpedagogisk hjelp til barn i barnehage

Bakgrunn og formål Formålet med masteroppgaven er å forsøke å belyse hva spesialpedagog og assistent vektlegger som viktig i veiledning, som er tilknyttet barn som mottar spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. Barnehagen som arena skal legge til rette for at barn med ulike behov skal kunne motta et tilpasset pedagogisk tilbud her. Spesialpedagogen har hovedansvaret for at det spesialpedagogiske tilbudet i barnehagen blir tilfredsstillende. Dette innebærer også å gi veiledning til assistenten som skal utføre mye av det spesialpedagogiske arbeidet sammen med barnet når spesialpedagogen ikke er tilstede. Veiledning er et mangefassetert begrep og det tillegges ulik mening i ulike sammenhenger. Denne masteroppgaven tar i hovedsak for seg yrkesfagligveiledning, men meningsinnholdet i dette begrepet kan allikevel også variere i stor grad. Når det kommer til spesialpedagogisk veiledning mellom spesialpedagog og assistent ligger det lite føringer i forhold til hvordan denne veiledningen skal praktiseres. Det kan derfor være interessant å se på hva de forskjellige yrkesgruppene legger i veiledningsbegrepet, og hva de opplever som viktig å vektlegge i veiledningsvirksomheten for at den skal få relevans for yrkesutøvelsen. Problemstilling og metode På bakgrunn av dette er følgende problemstilling formulert for prosjektet: Hva beskriver spesialpedagog og assistent som viktig og vektlegge i veiledning tilknyttet arbeid med barn som mottar spesialpedagogisk hjelp i barnehagen? Som problemstillingen tilsier ønsket jeg å få informasjon om hva informantene vektla som viktig i den aktuelle veiledningen. For å få belyst informantenes egen oppfattning av tema, valgte jeg et kvalitativt forskningsdesign, med et semistrukturert intervju som tilnærming. Utvalget mitt besto således av to spesialpedagoger og to assistenter som jobbet med barn som mottok spesialpedagogisk hjelp i barnehagen. En intervjuguide ble utarbeidet som tok utgangspunkt i følgende hovedtema; veiledning som overordnet fenomen og tema, forberedelser til veiledningen, innhold i veiledningen, praktiske forhold, roller i veiledningen og praktisk nyttiggjørelse og relevans av veiledningen. Det empiriske datamaterialet består av informantenes egne uttalelser basert på de transkriberte intervjuene, samt memos som er nedtegnet underveis i prosessen. I det videre arbeidet valgte jeg å analysere empirien med utgangspunkt i en hermeneutisk og fenomenologisk innfallsvinkel. Jeg brukte ”fillerye-metoden” (Dalen 2004) som fremstillingsform for datamaterialet. På denne måten kunne jeg se likheter og ulikheter i forhold til utsagnene informantene hadde kommet med innenfor kategoriene jeg hadde satt opp i intervjuguiden. Resultat Funn i studien viser at begge informantgruppene hadde relativt klare oppfatninger om hva de la i veiledingsbegrepet. Veiledningen omhandlet for dem å øke den yrkesfaglige kompetansen. Videre viser funn at begge yrkesgruppene legger vekt på en todelt praktisering av veiledning som virksomhet. Når det gjelder veiledningen som utøvende virksomhet, vektlegges det at den praktiseres både som direkte og som direkte veiledning. Med indirekte veiledning vises det til veiledning som praktiseres tilbaketrukket fra arbeidet, og som i større grad gir mulighet for å reflektere over og drøfte yrkespraksisen. Med direkte veiledning menes at veiledningen finner sted direkte i arbeidet med barnet, og man veileder i større grad ved å være instruerende og gi direkte tilbakemeldinger i situasjonen. Videre viste funnene at informantene vektla å fokusere på veiledningsforholdet. I veiledningsforholdet ble det vektlagt å avklare roller og ha fokus på dialogen og relasjonen i veiledningsforholdet. Til slutt ble barnet og barnets individuelle opplæringsplan vektlagt som hovedfokus i veiledningens innhold